Reisen starter...

Jeg hadde uttrykt min skepsis ovenfor turarrangøren da jeg så at det bare var en halv time mellom min landing i Zurich og flyet videre til Johannesburg. Men det skulle jeg ikke bekymre meg over, for flyplassen i Zurich var åpenbart ikke så stor. Det jeg kan si er at den personen hadde nok aldri satt sine ben der! Den var så stor at det gikk tog mellom de forskjellige utgangene, og når man lander på 12 og skal videre fra 33 er det en utfordring. Bedre ble det ikke av at flyet fra Oslo var 20 minutter forsinket - jeg kjente det knyte seg i magen. Og med rette, viste det seg, for jeg var definitivt siste passasjer inn i nattflyet til Johannesburg. Ingen perfekt start på reisen, altså.

Fra Johannesburg ble vi kjørt med minibuss nordover, over den enorme høysletten til Pestana Kruger Lodge, et hotell med stort hageanlegg på bredden av Crocodile River. Og på den andre siden av elven - Kruger National Park. Fra hotellets terrasse kunne vi se flodhester, krokodiller og elefanter som kom ned til elven for å drikke og avkjøle seg. Rommet var stort, luftig, med stråtak - og firfisler. De satt på veggen utenfor døren, og en dag hadde jeg besøk av en hvit liten fisle i dusjen. Farlige var de ikke, så jeg valgte å bare la dem være i fred og la dem leve sitt eget lille liv.

Første utflukt gikk til Nanda Thani; et viltreservat på vår side av elven. Der gikk vi en "bush walk" med guide, og på den turen sto dyrenes etterlatenskaper i fokus. Vi så ingen store dyr, men jeg kan bekrefte at et neshorn legger igjen betydelige mengder når maten er fordøyd...

På denne aller første turen fikk jeg også det som skulle bli mitt varige minne fra Sør-Afrika - jeg fikk et insektbitt i ankelen som i løpet av uken utviklet seg slik at jeg ved hjemkomsten måtte på Legevakten. Der ble jeg behandlet av en gruppe mennesker iført full isolasjonsdrakt, siden prosedyren er at afrikanske insektbitt skal behandles som om det er pest eller noe verre. Det er greit nok for meg - mitt minne fra turen er et arr på ankelen som fremdeles er tydelig.

Men nok om det - tilbake til Afrika. Samme kveld var vi ute i reservatet igjen, denne gangen i safaribil og med streng beskjed om å være helt stille. Dyrene i området er vant til å høre lyden av bilmotorene, men menneskestemmer ville gjøre dem mye mer på vakt. Det var en spesiell opplevelse å kjøre omkring i den svarte afrikanske natten, og iblant se billysene skinne i et par øyne i bushen ved siden av veien. De første dyrene vi så, var wilderbeest, eller kanskje det er det samme som vi kaller gnu. Vakre er de ikke, men det er jo disse man alltid ser på naturfilmer i det de på sin store, årlige vandring krysser elver og blir angrepet av krokodiller som ligger på lur... Impalaer vandret langs veien, og en stor kudu-okse står og gjør seg til for en venninne - han poserer og viser fram de flotte hornene sine til henne. Hun står bare og tygger og ser uinteressert ut...

Veiene både i reservatet og i Kruger-parken er smale jordveier, men de er i god stand. Verre er det med fjæringen i safaribilene - den er ikke noe å skryte av! Det var som å sitte på trebenker mens man klamret seg fast i seteryggen foran.

Og til slutt fikk vi vår belønning - en leopard vandret langs veien rett ved siden av oss i et langt stykke. Å se dette dyret med den vakre pelsen trave fram i natten - det var fantastisk. - Hjemreisen gikk i begeistret stillhet - første dag i Sør-Afrika var til ende...

En dag i Kruger National Park

Utfluktene startet på en helt ugudelig tid - vi kjørte gjerne ut av porten rundt klokka 5 om morgenen. Det kom stort sett av at vi skulle kjøre lange distanser for å komme til de severdighetene som sto på programmet. Siden jeg skriver dette over et år etter at jeg foretok reisen, kommer ikke dagene helt i riktig rekkefølge, men jeg tar det etter hukommelsenn etter beste evne.

Kruger-parken. Bare navnet er eksotisk. Vi har hørt om denne parken, men å faktisk være der - det er ubeskrivelig. Fra denne dagen skrev jeg notater underveis, og jeg gjengir dem her slik de ble skrevet på stedet:

"Er det mulig - klokka er 04.45, jeg har ferie, men sitter i en bil på vei inn i Kruger gjennom Malelane Gate. Solen er i ferd med å stå opp (bak skylaget), temperaturen er bra, og vi er forventningsfulle til det vi skal se. Alle snakker om at de vil se "the big 5" - jeg tenker ikke så mye på det; jeg vil bare se giraff. Vi sitter i åpne safaribiler, vår sjåfør er park rangeren Justin. Han ser akkurat slik ut som de afrikaaners vi ser på film, med khakifarget skjorte og shorts, og solide lærstøvler.

Det er en spesiell stemning når vi kjører inn i parken - den er riktignok like stor som staten Israel, men den er likevel en innhegning med gjerde rundt, der de ville dyrene lever. Slik blir det når mennesket trenger mer plass... En gang var hele Afrika et fristed for enorme flokker av ville dyr som streifet omkring uten begrensninger, og det er litt vemodig å tenke på hva de har til rådighet i dag. Men slik er det jo over alt - våre hjemlige rådyr og elger blir også fortrengt av bolibgygging...

Med hensyn til giraffene tar det ikke lang tid før jeg får mitt ønske oppfylt. To giraffer beiter langs veien og ser sånn passe interessert på oss mens de tygger på sine tørre strå. Denne varianten kalles "plains giraffe" fordi de lever her oppe på høysletten. (Siden jeg er mer enn vanlig interessert i giraffer kan jeg fortelle at tre av de store artsgruppene heter Sudan, Rothschild og Masai).

Vi kjører. Over alt ser vi flokker med impala, den vakre lille gasellen som befinner seg langt nede på næringskjeden og derfor er mat for både løve, leopard, krokodille og innimellom til og med for en bavian. Gasellene har vakre ansikter med store brune øyne, og sett bakfra har de en svart tegning i akterspeilet som ser akkurat ut som logoen til McDonald-kjeden. Det er paringstid, og vi ser stadig bukker som slåss, eller de feier busker og kratt med hornene sine.

Justin stanser bilen hver gang vi varsler at vi ser dyr. Nå er det en ny stopp, og alle glor ned på veien. Der står det en liten kameleon - en knall grønn liten fyr som ikke beveger seg spesielt fort. Det tar øyensynlig en stund fra tanken om bevegelse blir omgjort til handling. Ett og ett ben løftes forsiktig og etter lang og god planlegging. Han har det ikke travelt...

Vegetasjonen står ofte ganske tett langs veien, men av og til åpner den seg og vi ser langt ut over slettelandskapet. Noen ser bakparten på en elefant, vi stirrer imponert og tar bilder av en grå, rund bak på 80 meters hold. Tenk, vi har sett en levende elefant!

Vi starter opp igjen, kjører rundt en sving - og bråstanser - det står en elefant midt i veien!! Den kommer gående rett mot oss, men svinger ut av veien. Men der kommer to til - en mor med en unge, og de setter kursen rett mot bilen. Moren svinger litt med ørene, men det er mer for aircondition-effekt enn for å true oss. En lang stund står de der og beiter, før de stille vandrer videre."

"Vi kjører videre etter at elefantene har fjernet seg. Å sitte slik i bil og bli kjørt rundt for å se på dyrene gjør at jeg får en viss følelse av å se på en film. Samtidig er det helt udiskutabelt at jeg foretrekker sikkerheten inne i bilen framfor den potensielle (les: store!) faren med å bevege seg til fots. Det er strengt forbudt å gå ut av bilene, og vi får heller ikke stikke verken hoder, hender eller kamerautstyr ut av bilen. Dette kommer av at dyrene er vant til bilene, de vet hvordan de ser ut, men dersom bilens silhuett forandrer seg er det stor sjanse for at dyret dermed vil oppleve den som en trussel, og velger angrep i stedet for rolig iakttagelse. Jeg sitter helt stille, sier ingen ting, og støtter kameraet på kanten av bilen... Andre hvisker og tisker og beveger seg fra den ene siden av bilen til den andre, så bilen duver og det er nesten umulig å få et skarpt bilde i kameraet...

En enorm hann-kudu står og spiser bladene på et tre. For noen horn han har, og for en stolt holdning! Han står og poserer for oss før han ubesværet vandrer inn blant trærne.

Det er impalaer over alt. Store flokker beiter langs veiene samtidig som de vaktsomt betrakter oss når vi drar forbi. Slik er det å leve sitt liv som potensielt innslag på menyen som "dagens rett"...

Telefonen til vår ranger gir lyd fra seg. Det er en av de andre guidene - de har sett en leopard. Systemet er nemlig slik, at dersom en ranger ser noe interessant kontakter han de andre bilene, og de kjører deretter så fort det lar seg gjøre til dette stedet. - Joda, der lå leoparden. Avstanden mellom oss og den var nok 80-100 meter, men den var vakker å se på der den lå henslengt oppe på en klippe. Det har i den senere tid (2013) vært fokusert på det presset disse turistsafariene legger på de ville dyrene. Et eksempel er at safaribilene stiller seg i en sirkel/halvsirkel omkring det dyret man ønsker å studere. Da sperrer de effektivt veien for dyrene om de skulle ønske å fjerne seg fra stedet, og det har også forekommet at mor og barn har blitt isolert fra hverandre av disse turistbilene.

Det er tid for lunsj. Den inntas i en friluftsrestaurant rett utenfor parken. Maten er god, slik all mat vi har blitt servert, er. Vi sitter ute under trærne og ser fargerike fugler bevege seg blant grenene. Noen fugler vandrer også omkring på bakken. En art kalles "Red billed hornbill". Den har et gulrødt nebb, men det mest påfallende med denne fuglen er den svære fjærbuksen den har, og som vises spesielt tydelig siden fuglen vandrer omkring i nesten opprett stilling. Jeg har sett mer intelligent utseende skapninger i mitt liv...

Etter lunsj fortsetter vi vår ferd gjennom parken. Etter hver merker vi (til vår skrekk?) at det ikke lenger gir noen stor opplevelse å se en flokk gressende impalaer - det er rett og slett så mange av dem at vi på kort tid har klart å bli litt blaserte.

Tre villsvin roter omkring på et jorde. De hører vel til de mer uheldige av jorden skapninger hva utseende angår - og dessuten har vi jo fått dem i Norge som innvandrere fra Skånetraktene, så de vil vi ikke bruke så mye tid på.

Giraffer beiter sammen med sebraer i en for sebraene lykkelig symbiose, siden giraffene naurlig nok kan se farer som nærmer seg mye tidligere enn hva de selv kan. En flokk bøfler tilbringer dagen i rolig ettertenksomhet etter å ha spist seg mette på gras - men disse dyrene er ekstremt farlige, så heller ikke her får noen friste skjebnen med å stikke ut av bilen for å fotografere litt. Etter en stund kommer vi til et delvis uttørket elveleie - der ligger det en enslig bøffelokse. Rangeren forteller at de holder et øye med ham - han er gammel og utstøtt av flokken, og har antakelig ikke så veldig lenge igjen å leve. Et ensomt, svekket dyr har bare en funksjon i dette landskapet - som føde for andre.

Dagen i Kruger er i ferd med å gå over i kveld. På disse breddegrader er det slik at det ene øyeblikket er det lyst, og i det neste er det så mørkt som i en sekk. Ingen skumringstime, så den som vil finne veien hjem, bør gjøre det i god tid. Vi kjører ut av parken like før portene stenges, og er ettertenksomt klar over at vi på sett og vis har vært på besøk i en annen verden...

Moholoholo Wildlife Rehabilitation Centre - der dyrene får en ny sjanse

Moholoholo-senteret tar imot de skadede, de forgiftede, de foreldreløse og de forfulgte. Her er gribber med vinger som er permanent skadet av kollisjoner med høyspentledninger; her er neshornbabyen som moren fødte for tidlig og deretter forlot; her er løvene som ble reddet fra det egyptiske sirkuset, her er gepardene som ble holdt som jakt-objekter i store inngjerdinger der rike mennesker kunne komme og "jakte" på dem. I enkelte kretser besto sporten i å ha geparden i et bur om kvelden etter at det var blitt mørkt, tømme bensin på den, for deretter å åpne buret og se den flammende katten rase ut av buret i dødsangst og smerte. Så kunne de modige jegerne skyte blink på det stakkars dyret... I Moholoholo får gepardene hver eneste dag løpe over en lang strekning slik de gjør i det fri, der de på kort tid kommer opp i utrolige hastigheter. Byttet er riktignok ikke lenger levende, men gepardene får utløp for sine instinkter så godt som det lar seg gjøre.

De fleste dyrene som kommer til Moholoholo gjennomgår behandling og kan deretter igjen settes fri. Ikke alltid der de ble funnet, siden det var det miljøet som skadet dem, men på andre passende steder. Men noen av dyrene kommer aldri mer ut i det fri; til det er de for skadet. Da får de tilbringe resten av sine liv på Moholoholo, der de "arbeider" som ambassadører ovenfor de tusener av mennesker som hvert år kommer og besøker senteret. Det er reiseselskaper som oss, eller det kan være skoleklasser. Disse siste er viktige, fordi det er de unge som vokser opp i Sør-Afrika som er de framtidige voktere og beskyttere av disse ville dyrene. 

For mer informasjon om Moholoholo, les her: //www.moholoholo.co.za/home

Swaziland - et "land i landet"

Swaziland er et monarki, og siden 1986 har landet vært styrt av kong Mswati III. Etter tradisjonen styrer kongen sammen med sin mor (Indlovukazi, direkte oversatt overraskende nok "store hunnelefant"), der kongen blir sett på som det administrative statsoverhode og hans mor som det nasjonale statsoverhode.

Å reise til Swaziland betyr full passkontroll. Vi gikk ut av bussen i Sør-Afrika, gikk inn i en grensebod der det satt et par totalt uinteresserte passkontrollører som klasket et stempel i passene våre, og da vi kom ut av huset på den andre siden, var vi i Swaziland. Denne dagen skulle vi besøke en barneskole og deretter Matsamo Cultural Village. Været var nydelig, varmt og godt.

På forhånd hadde vi blitt bedt om å kjøpe med oss nyttige ting til barna på denne skolen. Disse barna hadde mistet en eller begge foreldrene, og ble tatt vare på av andre i familien. Jeg hadde kjøpt med meg en del t-skjorter, shorts og bukser, samt noe skrivemateriell og fargeblyanter. Dette skulle vi legge fra oss på et bestemt sted ved ankomst; det skulle ikke deles ut til barna. Og det skulle bare mangle - ikke skulle jeg stå der og dele ut milde gaver til små, svarte, fattige barn i Afrika,- det ville vært totalt smakløst.

Jeg kan ikke si annet enn at det for meg var en bismak ved dette skolebesøket. At vi ble bedt om å bidra var helt riktig; vår økonomi overgikk selvfølgelig langt det disse menneskene kunne ha noe håp om å oppnå. Det var greit å komme inn i klasserommet der barna ble undervist på den måten man ser på film - læreren leser foran, og så messer barna svaret i kor. Akkurat denne dagen var det ukedagene som ble gjennomgått blant de små. Men så skulle barna ut på skoleplassen for at vi skulle hilse på dem. Det var da det ble for mye for meg. For hvordan i all verden opplevde disse ungene det at det uke etter uke kom busser med hvite mennesker som i bunn og grunn trengte seg inn i deres sfære, som snakket språk de ikke forsto, som ville løfte dem og leie dem og "ha kontakt" med dem? Og selv om gavene ikke ble overrakt mens vi var til stede, kan jeg ikke tenke meg annet enn at disse barna klarte å legge sammen to og to og få til svar at "hvite mennesker kommer  i busser - etterpå ligger det gaver der til oss". De var små nå, men hva vil de huske av dette når de vokser opp? I mitt hode mistenker jeg at en eventuell takknemlighet vil ha en bitter undertone - å være gjenstand for andres veldedighet er ikke en god grobunn for stolthet og egenverd.

Etter skolebesøket gikk turen til en landsby som virkelig var som hentet rett ut av en film! Vakre leirhytter med stråtak, omkranset av gjerder laget av opprettstående tynne greiner, den røde, jernholdige jorden, den totale mangel på rusk og rask. Igjen inntok vi kikkerrollen; mens kvinnene satt for seg selv på bakken og jobbet med sitt, ble vi presentert for landsbyens høvding og hans sønn. Sønnen hadde studert og gikk i bukse og skjorte, mens hans far var kledt i tradisjonell habitt, dvs nesten ingen ting. To vakre menn som forklarte litt om livet de levde og som viste oss omkring i landsbyen. Vi så en stråhytte som enda ikke var ferdig og forsto hvor mange prosesser som ligger bak den ferdige hytten, og vi fikk se "svettehytten". Denne har jeg tidligere sett omtalt blant amerikanske indianere. Dit går man inn alene, det tennes bål så varmen blir helt ubeskrivelig, og man hensettes i en tilstand der man kommuniserer med forfedrene og åndeverdenen.

Siste del av besøket i Swaziland gikk til landsbyen Matsamo med lunsj i en stor, luftig restaurant med nydelig buffet av lokale retter. Mot slutten av måltiden raste det plutselig inn en mann, kledd i et lendeklede og med et spyd i hånden, etterfulgt av tre kvinner i fantastisk vakre omslagskjoler. Jeg skulle gjerne ha fått tak i et slikt tøystykke! - Men der satt vi, og det viste seg at dette var dansere og sangere fra en større gruppe som ventet på oss lenger nede på området. Og det er ingen tvil - ingen konsert jeg noen gang har vært på, kan måle seg med det jeg fikk oppleve denne ettermiddagen. Det var et fyrverkeri av dans, det var kraft og eleganse, det var farger - og det var sang. For noen stemmer disse menneskene hadde! Oppvisningen varte vel en halv time - jeg kunne sittet der mer enn dobbelt så lenge. Dette må ha vært en gruppe som sto over det meste av det landet kunne oppdrive - de ville ha gjort stormende lykke i ethvert hjemlig konsertlokale. Helt fantastisk.

Historien om min reise i Sør-Afrika fortsetter hvis du går inn i menyen og finner "Sør-Afrika (2)". Det måtte gjøres slik for at ikke siden skulle bli for tung å laste...