Ettermiddagstur i Østmarka - heldigvis mest på langs denne gangen. Parkerte ved Bysetermåsan og gikk grusveien innover forbi Bysetra. Målet var geocachen oppe på Kjerringhøgda,- det er mange år siden sist jeg var der oppe, og da var det turorienteringsposter som var attraksjonen. Et stykke innover veien gikk det en sti opp i åsen, og jeg kan si at det var Oppstigning med stor O. Solan, Mattis, Neala og jeg klatret og klatret i nesten 1 km før vi endelig sto oppe ved branntårnet på Kjerringhøgda.

Sist jeg var ved tårnet var det i en helt annen skikk; nå var det restaurert og så atskillig bedre ut. Det er bygget på en helt annen måte enn tårnene på Grønliåsen og Hjellsåsen, som er nesten identiske. Her på Kjerringhøgda var det hele mye mer luftig og vanvittig bratt, så bratt at jeg valgte å gå baklengs ned trappene etter å ha dristet meg opp til toppen. At jeg kunne se et par cm av spikrene som festet flere av trinnene til opptrinnene innga heller ingen særlig trygghet,- jeg fikk en følelse av at mitt steg fort kunne bli det som gjorde at hele trinnet løsnet... Utsikten der oppefra var selvfølgelig spektakulær - i hvert fall for den som gleder seg ved å se milevidt med skog og blåne bakom blåne. Det interessante var at når jeg vendte blikket mot sør-øst er jeg helt sikker på at jeg kunne se 5-6 store vindmøller. Er det en vindmøllepark et sted sør for oss?

Så nedover mot cachen. Kartet viste et tydelig stidele, men da jeg sto der vistes bare en eneste sti samt masse trær, mose og lyng der den andre stien skulle være. Ettersom det bare dreide seg om sånn ca 70-80 meter, tok vi ut kursen og bushet oss fram nedover en skrent. Da vi hadde 30 meter igjen innså jeg at jeg sto nedenfor en ny skrent og at cachen befant seg på toppen. Kartet viste ikke skrenten, men den var ikke verre enn at vi alle fire klarte å klatre opp i fin stil. Cachens hint var "pip-pip", så jeg visste hva jeg lette etter. Ganske riktig, der var den, og dermed var cache nr 2.001 funnet. Jeg valgte en annen vei ned fra åsen, mye lengre, men gjennom fin skog. Det eneste minus der var at stien flere steder var fullstendig harvet opp av grove sykkelhjul slik at det var bare gjørme igjen. Kan ikke si annet enn at jeg ikke fatter hvorfor enhver bratt sti, langsomt opparbeidet gjennom årtier av menneskelige føtter, skal bli en lekeplass for syklister som ikke søker skogens ro, men bare spenningen ved full fart over stokk og stein.

Vel nede på veien vendte vi nesen tilbake og gikk de 1,6 km tilbake til Bysetermåsan i godt tempo. Da var klokka ca 18.30, og vi var helt alene der i skogen. Like ved parkeringen skinte kveldssola så vakkert på vannet i myra, der en villand svømte stille. Nei, den gjorde egentlig ikke det; den kvekket og tøffet seg ganske heftig der den tydeligvis holdt oversikt over kone og egg i sivkanten. Men fint var det.