Nå for tiden skal vi jo holde avstand til det meste, og hva kan da være tryggere enn å oppsøke skogens dype, stille ro? I Østfold finnes det et sted som heter Ødemørk. Ganske utrivelig navn,- øde, mørk... men det stemmer ikke i det hele tatt. Svære skoger der man kan gå mil etter mil, og man kan samtidig finne cache etter cache. Så litt utpå dagen i dag la vi i vei, med en trail (det er en rekke med cacher som gjerne er plassert slik at man får en sammenhengende tur utav letingen) med 16 cacher som mål. Det hele så ganske enkelt ut, og det var det for så vidt også; bare ved en cache måtte jeg lete en stund fordi kompasset svirret og sendte meg i stadig nye retninger. Ingen spennende, forseggjorte cacher på denne trailen, og egentlig ingen spesielt severdige steder heller, bare skog, skog og mere skog. Ingen vann, ingen dyr, ingen fine gamle bygninger, ingen utsiktspunkter. Bare stier, myrer, klopper, graner - og cacher. Det var ikke mye folk ute i dag, men alle de jeg møtte hilste hyggelig, og noen slo også av en prat. Det er jo alltid noe å ta med seg. Etter hvert begynte jeg å kjenne at denne turen var mer enn lang nok, og det som var litt verre var at gamle Neala nå har fått problemer med å holde tritt med oss andre. Så da må jeg bare rusle, og særlig i oppoverbakkene må jeg vente på henne. Det skal jo heller ikke være slik at det øyeblikket hun når meg igjen skal jeg begynne å gå videre. Det er mer enn nok småunger som har fått livslang avsky for skiturer fordi de har hatt en far som har benyttet den metoden i alle oppoverbakker... Neala fylte 13 år i februar, så det er vel et signal om at de ikke kan være hos oss for bestandig, disse dyrene våre...

På slutten av turen tror jeg at både Neala og jeg fulgte med på kartet for å telle ned de siste 6-700 meterne tilbake til bilen. Til og med Solan begynte å gå ved siden av meg, mens Mattis naturligvis strenet av gårde i friskt tempo som vanlig. Det er ikke rart at den gutten ikke legger på seg... Vi passerte et par picnicbord langs traktorveien, men jeg kjente på meg at dersom jeg satte meg ned der, kunne det gå faretruende lang tid før jeg kom meg på beina igjen. Så vi la inn det vi fremdeles hadde av krefter, og da jeg endelig så bilen i det fjerne var det et av de vakreste syn jeg noen gang har sett 🙂

Så cachetallet mitt økte med 16, det ble en hel del kilometer ut av det, - men i det store og hele en ganske kjedelig tur. Sånn kan det også være på cachetur innimellom.